En Debian-kjernepakke installerer kjerneavtrykket (vmlinuz-versjon), tilhørende (config-versjon)-oppsett, og kjernes symboltabell (System.map-versjon) i /boot/. Modulen er installert i /lib/modules/version/-mappen.

Pakkens oppsettsskript lager automatisk initramfs-avtrykket (etterfølgeren til det gamle innledende minnediskavtrykket initrd, som er et komprimert mini-system utviklet for at oppstartslasteren skal legge det i minnet (derav navnet, som står for «innledende minnedisk-filsystem»), og brukes av Linux-kjernen utelukkende for innlasting av moduler nødvendige for å få tilgang til enheter som inneholder hele Debian-systemet (for eksempel driveren for SATA-disker). Til slutt oppdaterer installasjonsskriptene de symbolske lenkene /vmlinuz, /vmlinuz.old, /initrd.img, og /initrd.img.old slik at de peker til de henholdsvis to sist installerte kjernene, så vel som de tilsvarende initramfs-oppstartsavtrykkene.

De fleste av disse oppgavene er lastet av til kroksript i /etc/kernel/*.d/-mappene. For eksempel, integrasjonen med grub er avhengig av /etc/kernel/postinst.d/zz-update-grub, og /etc/kernel/postrm.d/zz-update-grub for å påkalle update-grub når kjerner installeres eller fjernes.

Bruk av apt er så praktisk at det blir lett å glemme verktøyene på lavere nivå, men den enkleste måten å installere en kompilert kjerne er å bruke en kommando som dpkg -i pakke.deb, der pakke.deb er navnet på en linux-image-pakke, ala linux-image-5.10.46-falcot_6.10.46-1_amd64.deb.

Oppsettsstegene som beskrives i dette kapitlet, er grunnleggende, og kan føre både til et tjenersystem, eller en arbeidsstasjon, og det kan massivt dupliseres på semi-automatisk vis. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig i seg selv for å havne der-hen at man har ferdig oppsatt system. Et par ting trenger fortsatt å settes opp, i første omgang programmene på et lavere nivå, referert til som «Unix-tjenester».