Når kjernen er ferdig med oppstarten sin, så starter den opp den aller første prosessen, init. Prosess nummer 1 er svært sjelden nyttig på egen hånd, og Unix-lignende systemer kjører med mange prosesser i tillegg.

Først av alt kan en prosess klone seg selv (dette er kjent som en forgrening/fork). Kjernen setter av et nytt (men identisk) prosessminne, og en annen prosess for å bruke det. På denne tiden er den eneste forskjellen mellom disse to prosessene deres pid. Denne nye prosessen kalles vanligvis en barneprosess, og den opprinnelige prosessen, hvis pid ikke endres, kalles foreldreprosessen.

Noen ganger fortsetter barneprosessen å leve sitt eget liv uavhengig av foreldreprosessen, med sine egne data kopiert fra den overordnede prosessen. I mange andre tilfeller kjører denne barneprosessen et annet program. Med noen få unntak, er minnet dens bare erstattet av det nye programmet, og kjøringen av dette nye programmet starter. Dette er mekanismen som brukes av init-prosessen (med prosess nummer 1) for å starte tilleggstjenester og gjennomføre hele oppstartssekvensen. På et tidspunkt starter en prosess blant avkommet til init et grafisk grensesnitt som brukerne kan logge seg via (det faktiske hendelsesforløpet er beskrevet mer i detalj i Seksjon 9.1, «Systemoppstart»).

Når en prosessen har fullført oppgaven den ble startet for å utføre, så avslutter den. Kjernen tar deretter tilbake minnet som er tildelt denne prosessen, og slutter å dele ut tidsressurser den kan bruke til å kjøre. Foreldreprosessen blir fortalt at barneprosessen er avsluttet, noe som tillater en prosess å vente på fullføringen av oppgaven den delegerte til en barneprosess. Denne oppførselen vises tydelig i kommandolinjetolker (kjent som skall). Når en kommando er skrevet inn i et skall, kommer ledeteksten først tilbake når kommandoen er ferdig utført. De fleste skall lar en kjøre en kommando i bakgrunnen. Det gjøres ganske enkelt ved å legge til & på slutten av kommandoen. Ledeteksten vises igjen med en gang, noe som kan føre til problemer hvis kommandoen trenger å vise frem egne data.

En «bakgrunnsprosess» er en prosess som startet automatisk i løpet av oppstartssekvensen. Den fortsetter å kjøre (i bakgrunnen) for å utføre vedlikeholdsoppgaver, eller yte tjenester til andre prosesser. Denne «bakgrunnsoppgaven» er faktisk vilkårlig, og samsvarer ikke med noe bestemt fra systemets synspunkt. De er bare prosesser, ganske lik andre prosesser, som kjører når de får tildelt kjøretid. Forskjellen er bare i menneskelig språk: En prosess som går uten samhandling med brukeren (særlig uten grafisk grensesnitt) sies å være kjørt «i bakgrunnen», eller «som en bakgrunnsprosess».

Flere slike bakgrunnsprosesser er beskrevet i detalj i Kapittel 9, Unix-tjenester.

En isolert prosess, enten en bakgrunnsprosess eller et interaktivt program, er sjelden nyttig i seg selv, noe som er grunnen til at det er flere metoder som lar separate prosesser kommunisere sammen, enten for å utveksle data, eller for å kontrollere hverandre. Det generiske begrepet for dette er kommunikasjon mellom prosesser (inter-process communication på engelsk), eller i kortform IPC.

Det enkleste IPC-systemet er å bruke filer. Prosessen som ønsker å sende data, skriver den inn i en fil (med et navn kjent på forhånd), mens mottakeren bare trenger åpne filen og lese innholdet.

I tilfeller der du ikke ønsker å lagre data på disken, kan du bruke et rør som rett og slett er et objekt med to ender; byte skrevet i den ene enden er lesbar i den andre. Dersom endene er styrt av separate prosesser så gir dette til en enkel og praktisk kommunikasjonkanal mellom prosesser. Rør kan deles inn i to kategorier: Navngitte rør, og anonyme rør. Et navngitt rør er representert ved en oppføring i filsystemet (selv om de overførte data ikke lagres der), slik at begge prosessene kan åpne det uavhengig av om plasseringen av det navngitte røret er kjent på forhånd. I tilfeller hvor de kommuniserende prosessene er relatert (for eksempel en foreldre- og dens barneprosess) kan den overordnede prosessen også opprette en anonym kanal før forgreninger slik at barnet arver det. Begge prosesser vil da være i stand til å utveksle data gjennom røren uten å trenge filsystemet.

Ikke all inter-prosesskommunikasjon brukes til å flytte data rundt. I mange situasjoner er den eneste informasjonen som må overføres, kontrollmeldinger som «pause kjøring» eller «gjenoppta kjøring». Unix (og Linux) tilbyr en mekanisme som kalles signaler, som lar en prosess sende et bestemt signal (valgt fra en forhåndsdefinert liste av signaler) til en annen prosess. Det eneste kravet er å kjenne til mottakerens pid.

For mer komplekse utvekslinger er det også mekanismer som tillater at en prosess åpner tilgang, eller deler, en del av sitt tildelte minne med andre prosesser. Minnet, som nå er delt mellom dem, kan brukes til å flytte data mellom prosessene.

Og til slutt, nettverkstilkoblinger kan også hjelpe prosesser å kommunisere; disse prosessene kan også kjøres på forskjellige datamaskiner, muligens tusenvis av kilometer fra hverandre.

Det er ganske standard for et typisk Unix-lignende system å gjøre bruk av alle disse mekanismene i forskjellig utstrekning.

Funksjonsbibliotekene spiller en avgjørende rolle i et Unix-lignende operativsystem. De er ikke egentlig programmer, da de ikke kan kjøres på egen hånd, men er samlinger av kodefragmenter som kan brukes av standardprogrammer. Blant de vanligste biblioteker finner du:

Takket være disse bibliotekene kan programmer gjenbruke eksisterende kode. Programutvikling gjøres enklere når mange programmer kan bruke de samme funksjonene. Med bibliotekene, ofte utviklet av forskjellige personer, så er den globale utviklingen av systemet nærmere Unixs historiske filosofi.

Dessuten er disse bibliotekene ofte referert til som «felles biblioteker», ettersom kjernen kun trenger å å laste dem inn i minnet én gang, selv om flere prosesser benytter samme bibliotek samtidig. Dette gjør det mulig å bruke mindre minne, sammenlignet med den motsatte (hypotetisk) situasjonen, hvor koden for et bibliotek ble lastet like mange ganger som det er prosesser som benytter det.