Selv om det ser enkelt ut, er dette trinnet helt nødvendig. En seriøs administrator kjenner virkelig de viktigste oppgavene til hver tjenermaskin, men slike roller kan endre seg, og noen ganger kan erfarne brukere ha installert «ville» tjenester. Å vite at de eksisterer vil i det minste tillate deg å bestemme hva du skal gjøre med dem, heller enn å slette dem på måfå.

I dette henseende er det fornuftig å informere brukerne om prosjektet før tjenermaskinen migreres. For å involvere dem i prosjektet kan det være nyttig å installere de vanligste fritt tilgjengelige programmene på datamaskinen deres før migreringen, de samme programmene de vil møte igjen etter overgangen til Debian; LibreOffice og VLC er de beste eksemplene her.

$ nmap mirwiz
Starting Nmap 7.80 ( https://nmap.org ) at 2021-04-29 14:41 CEST
Nmap scan report for mirwiz (192.168.1.104)
Host is up (0.00062s latency).
Not shown: 992 closed ports
PORT     STATE SERVICE
22/tcp   open  ssh
25/tcp   open  smtp
80/tcp   open  http
111/tcp  open  rpcbind
139/tcp  open  netbios-ssn
445/tcp  open  microsoft-ds
5666/tcp open  nrpe
9999/tcp open  abyss

Nmap done: 1 IP address (1 host up) scanned in 0.06 seconds

Det er lurt å beholde oppsettet til hver identifiserte tjeneste for å kunne installere den tilsvarende på den oppdaterte tjenermaskinen. Minstekravet er å lage en sikkerhetskopi av oppsettsfilene.

For Unix-maskiner finnes oppsettsfilene vanligvis i /etc/, men de kan befinne seg i en underkatalog av /usr/local/. Dette er tilfellet dersom et program har blitt installert fra kildekoden, i stedet for som en pakke. I noen tilfeller kan man også finne dem under /opt/.

For administrative datatjenester (for eksempel databaser) er det sterkt anbefalt å eksportere dataene til et standard format som vil være lett for den nye programvaren å importere. Et slikt format er vanligvis i tekstmodus og dokumentert; det kan for eksempel være en SQL-utskift av en database, eller en LDIF-fil for en LDAP-tjener.

Hver tjenerprogramvare er forskjellig, og det er umulig å beskrive alle eksisterende tilfeller i detalj. Sammenlign dokumentasjon for den eksisterende og den nye programvaren for å identifisere hvilke deler som kan eksporteres (og dermed lastes inn igjen), og de som vil kreve manuell håndtering. Å lese denne boken vil avklare oppsettet av de viktigste Linux-tjenerprogrammene.

For effektivt å ta over vedlikeholdet av maskinen kan man analysere en maskin som allerede kjører med Debian.

Den første filen som bør sjekkes er /etc/debian_version, som vanligvis inneholder versjonsnummeret for det installerte Debian-systemet (det er en del av pakken base-files). Hvis den indikerer codename/sid, betyr det at systemet ble oppdatert med pakker som kommer fra en av utviklingsdistribusjonene (enten testing eller unstable).

Programmet apt-show-versions (fra Debian-pakken med samme navn) sjekker listen over installerte pakker, og identifiserer de tilgjengelige versjonene. aptitude kan også brukes til disse oppgavene, om enn på en mindre systematisk måte.

Et blikk på /etc/apt/sources.list-filen (og /etc/apt/sources.list.d/-katalogen) viser hvor de installerte Debian-pakker sannsynligvis kommer fra. Hvis mange ukjente kilder vises, kan administratoren velge å fullstendig installere maskinens system på nytt for å sikre optimal samvirke med programvaren levert av Debian.

Filen sources.list er ofte en god indikator: flertallet av administratorene beholder, i alle fall utkommentert, listen over APT-kilder som tidligere ble brukt. Men du bør ikke glemme at tidligere brukte kilder kan ha blitt slettet, og at noen tilfeldige pakker tatt fra Internettet kan ha blitt installert manuelt (ved hjelp av dpkg-kommandoen). I slike tilfeller fremstår maskinen misvisende som å være et «standard» Debian-system. Dette er grunnen til at du bør være oppmerksom på enhver indikasjon som vil avdekke tilstedeværelsen av eksterne pakker (forekomsten av deb-filer i uvanlige kataloger, pakkeversjonsnumre med en spesiell endelse som indikerer at de stammer fra kilder utenfor Debian-prosjektet, som for eksempel ubuntu eller lmde, og så videre).

På samme måte er det interessant å analysere innholdet av /usr/local/-katalogen, hvis formål er å inneholde programmer kompilert og installert manuelt. Opplisting av programvare installert på denne måten er instruktivt, siden dette reiser spørsmålet om hvorfor den tilsvarende Debian-pakken ikke brukes, hvis en slik pakke eksisterer.

Når all nødvendig informasjon om den aktuelle tjenermaskinen er kjent så kan vi slå den av og starte installasjon av Debian.

For å velge den riktige versjonen må vi kjenne datamaskinens arkitektur. Hvis den er en rimelig fersk PC, er den mest sannsynlig en amd64 (eldre PC-er er vanligvis i386). I andre tilfeller kan vi avgrense mulighetene ut fra det systemet som ble brukt tidligere.

Tabell 3.1 er ikke ment å være en fullstendig oversikt, men kan være nyttig. Vær oppmerksom på at den viser Debian-arkitekturer som ikke lenger støttes i den gjeldende stabile utgivelsen. Uansett er den opprinnelige dokumentasjonen for datamaskinen den mest pålitelige kilden for å finne denne infoen.

Når Debian er installert trenger man å installere og sette opp hver enkelt av tjenestene denne datamaskinen skal ha. Det nye oppsettet må ta hensyn til det foregående for å sikre en myk overgang. All info som samles inn i de to første trinnene vil være nyttig for å fullføre denne delen.

Før du hopper inn i denne øvelsen med begge føttene, er det sterkt anbefalt at du leser resten av denne boken. Etter det du vil ha en mer presis forståelse av hvordan du setter opp de forventede tjenestene.